Gjeddefiske

Christian Tybring Gjedde publiserte i samarbeid med Kent Andersen 27.8.10 en kronikk via aftenposten i kjent FRP-stil. Her kritiserer FRP-politikerne Gjedde og Andersen APs innvandringspolitikk og forteller om sin bekymring for det de mener er en norsk kultur som er truet av andre kulturer og et flerkulturelt samfunn. Er dette bare et skrik om oppmerksomhet fra FRP, eller er det noe fornuftig i det de sier?

Denne kronikken skapte stor debatt, og 09.09.10 samlet det seg representanter fra AP, SV, Anti-rasistisk Senter, Gjedde selv - og flere andre. Det var heftig debatt rundt innvandringsstrømmen til norge, flerkulturelle klasser og oslos innvandrerdominerte strøk. Det var tydelig at sosialistene var i flertall, og Gjedde sto så godt som alene (bortsett fra et par innlegg) i å beskytte sine kontroversielle meninger. Jeg vil nå drøfte litt rundt noen av debattens deltageres opptreden.

Christian Gjedde - Han er for det første en flink taler og argumenterer bra. Om meningene han er rette eller gale spiller egentlig ingen rolle - han har alltid et godt motargument og svarer godt på spørsmål. Jeg tror han har klart å vekke en del følelser i mange norske folk som mange kanskje er redd for å innrømme for seg selv. Vil det typisk norske forsvinne? Vil vi om tyve år feire idd vi og? Han kritiserer og legger stor vekt på en svak AP-innvandringspolitikk, noe han lykkes godt i. Personlig er jeg for et fargerikt og flerkulturelt norge, men jeg "frykter" at Gjedde her klarer å vekke til live følelser blandt de som ikke er like åpne som meg.

Jan Bøler - Jan Bøler har en klar fordel i denne debatten siden han selv bor i en av oslos innvandrerdominerte bydeler. Dette gjør han mer troverdig, og hans bruk av personlige erfaringer og historier gjør han mere "borgerlig" en Gjedde som bor på vestkanten. Dette tror jeg Jan Bøler tjener på. Han er også dyktig i sin tale, og får ha ordet veldig mye. Han kommer med mange gode argumenter, men jeg savner de virkelig store og avgjørende argumentene og retoriske spørsmålene. De synes jeg Unni Hellan kommer med.

Unni Hellan - Dette er forfatteren bak boken "Fra det flerkulturelle klasserom" og har jobbet 38 år på Fjell skole, som er kjent for sitt kulturelle mangfold. Denne bakgrunnen får henne til å virke som en spesialist på området - samtidig som hun virker borgerlig og mange kan assosiere henne som "the girl next door". Når hun topper dette med en rekke god argumentasjon og den treffende historien om "Ali", gjorde hun i mine øyne debattens beste prestasjon - og er sammen med Jan Bøler og representanten fra Anti-rasistisk senter de som har mest rett. Men Unni var den mest troverdige og mest kvalifiserte taler.

Kronikken "Nøkkelen til det norske" av Shazia Sarwar er et eksempel fra virkeligheten som hadde passet veldig godt inn i denne debatten. Her kritiserer hun også hvordan innvandrere og norske barn med flerkulturell bakgrunn blir behandlet i det norske skolesystemet. Hvem får egentlig lov til å være norsk?

Godmorgen, Norge! synger Knudsen og Ludvigsen

De fleste mennesker i verden er veldig glad i det land de kommer fra, og vi nordmenn er nok inget unntak. Fjellene, bunadene og stavkirkene som dekker hele vårt land er hver nordmanns store stolthet. Vi får en tåre i øyekroken under nasjonalsangen på 17 mai og kjenner stoltheten flomme når utlendinger snakker pent om kjente nordmenn som Henrik Ibsen, Edvard Grieg og Roald Amundsen. Men er dette noe som ligger i genene til oss etniske nordmenn? Neppe. Det eneste som ligger i våre gener er blå øyne og hvit hud.

Historien Nazim Karim delte med oss i forgje uke ga meg en ny forståelse på en del ting og overasket meg litt. Som en av de stolte nordmennene jeg stereotypiserte i innledningen til dette innlegget, var jeg sikker på at vi i Norge var kommet et godt stykke lengre enn det både historien til Nazim Karim og kronikken vi fikk i oppgave å lese viser.

Nazim og forfatteren av kronikken har opplevd ganske like situasjoner. Begge hendelsene angikk deres barns skolegang. Sønnen til Nazim ble tatt ut på gangen der han ble stilt en rekke spørsmål på grunn av hans hudfarge. Men han var jo da tredje generasjons innvandrer - altså, helt norsk! Den andre kvinnens sønn var nødt til å ta en norsktest for å sjekke om han var dyktig nok til å kunne følge vanlig norsk undervisning. Det var han ikke, enda han var tredje generasjons innvandrer han og. Han er altså like norsk som meg. Men jeg måtte ikke ta noen test når jeg starta på skolen, og det måtte ingen av vennene mine heller.

Vi lever i et internasjonalt samfunn, og fargene blander seg på vår pallett: jorden. Det er sånn det er og man kan faktisk ikke lengre forvente at en nordmann skal ha hvit hud. Dette er ikke lengre et kriterie. Nordmenn med forfedre fra andre land kjenner akkurat den samme nasjonalistiske følelsen som nordmenn med nordisk ætt helt tilbake til vikingtiden når de hører "morgenstemning" fylle luften i en konsertsal eller en av oslos gater.

En annen ting jeg har tenkt litt på er hvorfor adopterte barn ofte blir sett på som mer norske enn barn som har blitt født i norge og vokst opp hos foreldre som ble født i norge, men som har utenlandske besteforeldre. Dette kan man tenke litt over.

Jeg vil avrunde med å spørre hvorfor et barn med franske foreldre som blir født i norge blir kalt norsk, med franske foreldre, mens et barn som blir født i norge med iranske foreldre blir kalt iransk.