Godmorgen, Norge! synger Knudsen og Ludvigsen

De fleste mennesker i verden er veldig glad i det land de kommer fra, og vi nordmenn er nok inget unntak. Fjellene, bunadene og stavkirkene som dekker hele vårt land er hver nordmanns store stolthet. Vi får en tåre i øyekroken under nasjonalsangen på 17 mai og kjenner stoltheten flomme når utlendinger snakker pent om kjente nordmenn som Henrik Ibsen, Edvard Grieg og Roald Amundsen. Men er dette noe som ligger i genene til oss etniske nordmenn? Neppe. Det eneste som ligger i våre gener er blå øyne og hvit hud.

Historien Nazim Karim delte med oss i forgje uke ga meg en ny forståelse på en del ting og overasket meg litt. Som en av de stolte nordmennene jeg stereotypiserte i innledningen til dette innlegget, var jeg sikker på at vi i Norge var kommet et godt stykke lengre enn det både historien til Nazim Karim og kronikken vi fikk i oppgave å lese viser.

Nazim og forfatteren av kronikken har opplevd ganske like situasjoner. Begge hendelsene angikk deres barns skolegang. Sønnen til Nazim ble tatt ut på gangen der han ble stilt en rekke spørsmål på grunn av hans hudfarge. Men han var jo da tredje generasjons innvandrer - altså, helt norsk! Den andre kvinnens sønn var nødt til å ta en norsktest for å sjekke om han var dyktig nok til å kunne følge vanlig norsk undervisning. Det var han ikke, enda han var tredje generasjons innvandrer han og. Han er altså like norsk som meg. Men jeg måtte ikke ta noen test når jeg starta på skolen, og det måtte ingen av vennene mine heller.

Vi lever i et internasjonalt samfunn, og fargene blander seg på vår pallett: jorden. Det er sånn det er og man kan faktisk ikke lengre forvente at en nordmann skal ha hvit hud. Dette er ikke lengre et kriterie. Nordmenn med forfedre fra andre land kjenner akkurat den samme nasjonalistiske følelsen som nordmenn med nordisk ætt helt tilbake til vikingtiden når de hører "morgenstemning" fylle luften i en konsertsal eller en av oslos gater.

En annen ting jeg har tenkt litt på er hvorfor adopterte barn ofte blir sett på som mer norske enn barn som har blitt født i norge og vokst opp hos foreldre som ble født i norge, men som har utenlandske besteforeldre. Dette kan man tenke litt over.

Jeg vil avrunde med å spørre hvorfor et barn med franske foreldre som blir født i norge blir kalt norsk, med franske foreldre, mens et barn som blir født i norge med iranske foreldre blir kalt iransk.